God of pakke i posten

Ok, de ordspillene begynner kanskje å bli litt gamle.

I dag ramlet altså God of War 3 Media Kit ned i postkassa, en eksklusiv eske jeg vant gjennom Gamer.no.

Den inneholder et hefte med bilder fra spillet samt en del tekst som egentlig er ren reklame for spillet, noen fine kort med bilder av karakterer fra spillet, en mynt preget med ansiktet til Kratos, en "pergamentrull" med bilde av Kratos i full gang med å kutte ned på fiendetettheten og en media disk i tillegg til selve spilldisken.

Utrolig stilig greie, og skal i løpet av morgendagen publisere en video om herligheten jeg også vil legge ut her, selvfølgelig.

Mine favoritter lansert det forrige tiåret.

Gamer.no hadde ved begynnelsen av dette året kåret det forrige tiårets 50 beste spill, og etterpå ble leserne invitert til å sette opp en liste på 15 spill redaksjonen etterpå skulle skape en lignende liste over.

I den forbindelse sendte også jeg inn en liste, og til alt overmål ble jeg også sitert hele 5 ganger når saken kom på trykk, selv om det vel sikkert heter noe annet når det gjelder å bli publisert på internet. Tenkte jeg skulle legge ut denne listen her, så kommer det kanskje bedre frem hva slags spill jeg foretrekker. Og at jeg ikke bare spiller og skriver om God of War.

1. Portal.

Valve forteller ikke historien i sine spill, de viser. Og dette fungerer utmerket i en verden hvor du tilsynelatende er det eneste mennesket frem til du finner en rekke gjemmesteder. Portal er også opphavet til den mest kjente nyere nerdevitsen om kake og sannheten, og spillets korte lengde er spillets store styrke, og taler andre spill midt i mot. Ingen dødpunkter eller meningsløse dialoger - bare en simpel spillmekanikk og verdens galeste robot (tiårets beste karakter?).

2. Grand Theft Auto San Andreas

Et spill som bød på en gedigen porsjon underholdning, og den gode historien var bare halvparten av spillet man fikk servert. Dusinvis med ting å bruke pengene sine på (fra underbukser med hjertemønster til gullfelger på bilen sin), virkelig gode karakterer (med virkelig gode stemmeskuespillere) og et omfattende område med 3 byer, hvor også ødemarka var verdt besøk etter besøk.

3. Team Fortress 2

Spillets elleville humor og tegneserielignende grafikk virker kanskje sært og barnslig, men få onlineskytere er så balansert og gjennomførte som dette spillet. Team Fortress 2 er det spillet jeg med sikkerhet kan si er det spillet jeg har spilt lengst.

4. Silent Hill 2

En utrolig historie fortalt i en utrolig verden, hvor ingen ting er som de ser ut til. Selv fiendene er laget etter hovedpersonen James' egen underbevissthet, og de enkle spillmekanikkene gir deg en følelse av å alltid være både ensom og svak. Den ekstreme atmosfæren gjør spillet til noe helt eget, og det er den skumleste spillopplevelsen jeg har hatt noen sinne.

5. Batman: Arkham Asylum

En ting er en ekstrem kjærlighet for godt og variert gameplay satt ut i system, en annen ting er en ekstrem respekt for kildematerialet sitt og lisensen man besitter. Du føler virkelig at du er Batman og ikke en kjeft kan gjøre noe med det - selv om mange heldigvis prøver.

6. WarCraft III Reign of Chaos

Blizzard kapret meg virkelig med dette spillet, og enspillerdelen er fengende den dag i dag. Historien er god, rasene er spennende og humoren som gjerne kan ligge litt skjult er til tider hysterisk.

7. Half-Life 2

Du vet ikke hva som har skjedd og hvorfor du våkner opp på et tog på vei til City 17, men du gjør det og menneskene trenger din hjelp. Og det gir du dem, med et godt lydbilde og et herlig våpen du bruker til alt det burde brukes til, og alt du ikke burde bruke det til. Noen som sa "skyte malingspann på zombier"? Spillet har et vidt spenn av områder som byr på forskjellige opplevelser, fra ødemarka til trange tunneller og en oppriktig skremmende udød by.

8. S.T.A.L.K.E.R. Shadow of Chernobyl

Mye kan (og bør) sies om den tekniske kvaliteten på spillet, men så fort jeg ble sugd inn i Chernobyl greide jeg aldri å komme helt vekk derfra. Utrolig stemning kan gjøre underverker, og underverker gjør det virkelig i S.T.A.L.K.E.R., som byr på en verden du virkelig vil sette pris på å mislike.

9. Okami

Spennende spillmekanikk, nydelig grafikk og halvgal sidekick ga Okami noe helt særegent og flott. Morsomt og spennende spill fra ende til annen, men det er den særegne interaktiviteten som får spillet til å blomstre.

10. Borderlands

Ikke den mest intrikate eller minneverdige historien (desverre - og den starter veldig godt), men Borderlands er spillet som byr på det evige suget etter the next big thing i form av våpen. Herlig halvhåndtegnet celshadinggrafikk kombinert med herlig humor og en fargerik verden med gale fiender gjør Borderlands til et skjeldent gjennomført spill.

11. Ratchet & Clank

Våpen på andre siden av grensen for hva man forventer, gode plattformspillløsninger og to gode hovedkarakterer gjør Ratchet & clank til en duo jeg alltid liker å henge meg på.

12. BioShock

En spennende setting, en god historie og en pen verden sørget for at BioShock stakk seg ut i mengden. Ikke alt var like bra utført, men spillet tjener stort på stemning.

13. Metal Gear Solid 3: Snake Eater

Ikke like bra som Metal Gear Solid, men spillets historie og karaktergalleri er allikevel veldig minneverdig. En flott deskripsjon av starten på Metal Gear-universet.

14. Left 4 Dead 2

Høsten 2009 var virkelig gull for min del, og samarbeidsspillet Left 4 Dead 2 bød på de virkelig store panikkangstøyeblikkene i det du så dine tre medoverlevnde forsvinne i en sky av oppkast, syre og brann mens du ligger på bakken under en Hunter og håper noen streifskudd skal ramme ham nok til å redde deg. Sjeldent har det blitt skreket så mye i 4 mikrofoner samtidig. Når spillet i tillegg byr på god humor og spennende spillmoduser er det en fin apokalypse man får ta del i.

15. We love Katamari

Sprø humor, herlig grafikk og design samt noe helt annerledes å gjøre på skjermen ga meg virkelig noe å henge fingrene i. Jeg måtte alltid rulle èn stjerne til.

Anmeldelse av God of War (den oppdaterte versjonen)

Jeg har vært rimelig skarp i min kritikk av God of War i denne bloggen, og det er på tide å gi spillet et litt mer nyansert blikk - det er nemlig et godt spill.

Spillet starter med Kratos' selvmordsforsøk, hvor det så går tilbake til å bli en rekke med flashbacks hvor historien i korte trekk er at spartaneren i en krig er på vei til å bli slaktet av en fiende, men selger i siste liten sjela si til krigsguden Ares, og fordi jeg ikke ønsker å røpe noe særlig mer kan jeg si så mye som at Kratos ikke er en fornøyd kunde lenger. Historien er tilfredsstillende, den er fortalt på en tilfredsstillende måte og holder spillet gående.

Dette er tross alt et spill fra 2005, og grafikk og lyd er der etter. Det vil si, grafikken er jo nyoppusset til å flyte i HD og lyden er også oppgradert. Men sett bort i fra at det ser pent ut er det ikke så pent, grafikken er rett og slett litt kjedelig. Lite varierte og spennende omgivelser er gjennomgående, men Kratos og fiendene ser derimot ganske bra ut. Lyden syns jeg heller ikke er all verdens, musikken er episk på de rette stedene selvfølgelig, men ellers er den litt kjedelig. Kratos stønner som en litt for fet mann med en litt for pen dame i senga, men fiendene har ålreite lyder og våpnene klinger bra.

Man starter med de nå ganske velkjente Blades of Chaos, men får etterhvert ett ekstra våpen. Det føles rett og slett litt lite, særlig når det virket som det andre våpenet man får i stor grad var mye bedre enn det man starter med. Man får også som nevnt fire forskjellige magier, og de er veldig varierte og byr på forskjellige måter å sloss på.

Alt i alt vil jeg si at kampsystemet sitter godt, de fire forskjellige magiene fungerer flott og er forskjellige nok til å være interessante alle sammen. Alt kan selvfølgelig oppgraderes, og jo mer blod du fyller inn i de forskjellige våpnene og magiene får du flere angrep og måter og bruke magiene på. Det er en nødvendighet for å avansere i spillet, da det kan bli bra vanskelig til tider. For vanskelig, det er spillet så absolutt, selv på normal vanskelighetsgrad. Det eneste problemet med å oppgradere våpen og magi er at det tar så alt for lang tid. Kanskje bare en filledetalj, men jeg syns det er bortkasta å måtte bruke i verste fall rundt 5 sekunder på å holde X inne bare for en animasjon med rennende blod som går over i en annen søyle. Jeg forstår symbolikken, det er bare så unødvendig.

God of War byr også på en god del veldig gode oppgaver hvor man må bruke hodet. Noen er kanskje litt vel lette, men det kler spillet utrolig godt å ha slike steder som senker tempoet og lar deg nyte roen før du haster videre inn i neste blodbad.

Sett bort i fra de enkelte elementene det ikke burde være noen hemmelighet hva jeg mener om stortrivdes jeg med det første spillet i det som nå er en trilogi, og er absolutt verdt en gjennomspilling eller to for mye og gamle fans av serien.

Anbefales!

Liten oppdatering

Har nå gjort det slik at man ikke trenger være medlem eller innlogget for å kommentere, og har også fjernet ordgjenkjenningsgreia (CAPTCHA) for å gjøre det hele litt mer brukervennlig. Blir det i overkant med spam vil denne funksjonen bli aktivert igjen.

God of Nerdrage V2.0

Har fullført God of War nå.

Sistebossen var for det første alt for lang og for det andre alt for vanskelig. Dette er en diger spoiler for både dette spillet og også til en liten grad Metal Gear Solid 4 så hold for øynene om du skal spille spillene selv, you have been warned.

Første av tre deler (allerede her kommer jo frem at det er noe grunnleggende dårlig med kampdesignet) er den grunnleggende bosskampen man finner i de fleste spill. Du har dine våpen, fienden har sine. Helt grei, og denne biten syns jeg var ok. Ikke kjempebra, arenaen kampen foregår på er for liten og Ares er litt for kjedelig. Når han omsider kneler kommer du til den biten hvor du morsomt nok må forsvare familien din (som Kratos jo tok livet av, som igjen gjorde han forbanna som igjen jo da er grunnlaget for hele spillet) mot en drøss med andre Kratoser. Vanskelig egentlig, og litt irriterende da det fremstår mest som en billig måte å fortelle både historien og tyne mer ut av spillet som allerede halter.

Hideo Kojima gjør slike ting i Metal Gear Solid-serien sin, men det som skiller hans måte å gjøre det på og Santa Monica Studios måte å gjøre det på er at Kojima gjør det som en symbolsk handling. Ta for eksempel kampen mot en Beauty & Beast-unit i MGS 4. Når selve kampen er ferdig og skjønnheten har mistet drakten sin må du så ta livet av mennesket inni - og dette er forholdsvis lett, men ikke mindre dramatisk - men det beste er at Kojima vet at når hovedkampen er ferdig er kampen ferdig, og ingen gidder gjøre det samme om igjen. Dette har visst gått utviklerne av God of War hus forbi, og derfor blir den allerede vanskelige kampen mot andre Kratoser ekstra irriterende.

Så, når omsider Kratos har stoppet seg selv fra å gjenta historien må du jaggu meg sloss med Ares enda en gang, og denne gang mister til og med Kratos våpnene og magien sin, og plukker opp et sverd fra en statue (som tidligere har fungert som vei i spillet - herlig detalj!) for å gjøre jobben ferdig med det. Men den kampen er preget av enda fler dårlige løsninger, og en interessant. Den siste først:

Ares og Kratos deler livmåler. Når den ene angriper den andre får den ene liv og den andre mister liv.

Kratos kan ikke angripe Ares når Ares er i gang med et angrep. Og fordi det heller ikke er mulig å gå fra angrep til forsvar i samme bevegelse ender dermed Kratos opp med å tape mye helse.

Ares kan angripe - og avbryte - et angrep fra Kratos, ved å angripe selv. Med andre ord, du skal være forsiktig med å angripe.

Ares har angrep det er om ikke umulig så i hvert fall svært vanskelig å forsvare seg fra. Du mister fort mye av livet du har greid å stjele fra Ares.

Jeg valgte til slutt å takke ja til easymode. Hadde takket nei mange ganger gjennom spillet (jeg lo også første gangen dette skjedde hvor jeg også fikk en trophy), men uten å ha fått muligheten til å lagre tidligere i kampen ville jeg ikke skru av for å måtte gjøre det samme fler ganger, og fordi jeg hverken så frem til eller har nok hår på hodet til å fortsette på normal takket jeg omsider ja.

Smakte ganske dårlig, men nå er jeg i hvert fall ferdig med historien. Mulig jeg skriver en liten anmeldelse senere.

God of Nerdrage

Jeg kjøpte for en tid tilbake God of War Collection til PlayStation 3. Spillene høstet strålende kritikker når de kom, og det gjorde også God of War 3 som nettopp kom ut.

Er på slutten av det første nå, og jeg liker spillet. Spennende med mytologi, slossinga er utrolig godt utført og for å være et såpass utdatert spill er omgivelsene den dag i dag fortsatt veldig gode, selv om de kanskje er litt vel ensformige.

Men det er en slange i paradiset: de forbanna sekvensene hvor det er meningen at du skal gjøre spesifikke ting som svømme, flytte en stein eller - der hvor jeg nå sitter fast - klatre på en snurrende søyle med kniver.

Jeg har ingenting imot en utfordring, og God of War har noen veldig gode biter hvor du må bruke de små grå for å avansere. Jeg tenker ved fler anledninger at det er dette som har tatt over for survivor horror-genren i så måte, men det er en digresjon. Spillet har også flotte slossesekvenser det er veldig greit å ikke greie på første forsøk.

Men hvorfor i all verden ønsker utvikler at jeg skal konsentrere meg om å klatre på en dødelig søyle? De har jo vist at de kan skru opp tempoet med slossing og skru ned tempoet med tenking, derfor virker det så unaturlig å måtte bryne seg på ting som krever absolutt konsentrasjon og flaks for å komme igjennom. Det handler heller ikke om å mestre spillet, da svømming eller klatring ikke er det man skryter av når man forteller andre om hvor god man er.

Veldig synd, for det får meg til å hate et spill jeg virkelig vil like.

Den kjøper jeg ikke

Hva som irriterer meg? Bidit. Og også reklamen på Facebook.

Hva pokker har de sjarmløse trolla med en halvkilo sminke, push-up BH og et par timer i et bilderedigeringsprogram med auksjon å gjøre?

Om å gi folk uten hender jobben med å designe håndkontroller.

Jeg kjøpte i januar en PlayStation 3 etter lang tids sikling. Konsollen er vel og bra (skriver mer om den senere), men håndkontrollen er det som virkelig slår meg som venstrehåndsarbeid. Lurer litt på om det ikke er venstrehåndsarbeid av en fyr uten hender, eller i beste fall kun høyrehånda intakt.

For det første er den veldig liten og veldig lett. I og for seg ikke så fryktelig dumt, men den føles utrolig billig, noe som jo ikke er en bonus. Litt sånn ospeløv i vind. Jeg har forholdsvis store hender (og du vet hva man sier om de som har det), og dermed blir følelsene bare forsterket.

For det andre - og dette er det jeg virkelig misliker med den - er L2 og R2 utrolig dårlig utformet. Tanken er vel at de skal være kontekstsensitive, men det fungerer dårlig i spill hvor disse knappene har én funksjon uansett hvor hardt man trykker. For da må man nemlig trykke hardt, og når utformingen er slik at tastene nesten forsvinner under kontrollen blir det både irriterende og vanskelig.

At batteriet er integrert i kontrolleren er forsåvidt noe jeg virkelig elsker.

Giant Gaming

Denne bloggen er - og vil vel egentlig alltid være - et arbeid under oppføring. Vil hovedsakelig omhandle tv- og dataspill, men ett og annet moro fra internett dukker sikkert også opp.

Navnet er, som du kanskje har gjettet, en sammenføyning av Konamikoden og WASD-tastene som vel er den mest brukte måten å styre et PC-spill på.