Nytt utseendet

Bloggen har fått nytt design og litt andre farger. Ikke helt sikker på om det er disse fargene som blir værende, men akkurat nå er det sånn det ser ut. Jeg er mer eller mindre misfornøyd med flere ting og jeg vurderer å flytte bloggen, men mer om det vil i tilfelle komme senere.

Nå er i hvert fall YouTube-videoene fremme i all sin skjønnhet og det burde være mulig å få en viss størrelse på eventuelle bilder også.

Singularity - endelig en trailer som fenger!

Jeg kan fint lite om Singularity akkurat nå, jeg vet bare at det handler om tidsmanipulasjon og at det er et spill - men traileren er så herlig fantastisk, og det er det beste eksempelet på "action satt opp mot rolig sang"-konseptet jeg kan huske å ha sett. Crysis 2-traileren kan ta seg en brødskive.

Det er strengt tatt nesten ikke action i traileren i det hele tatt og sangen får et visst driv, men måten den viser frem tidsmanipuleringsevnene er utrolig stilig gjennomført, og jeg kjenner jeg gleder meg til å finne ut mer om dette spillet, selv om det ser litt "billig" ut av grunner jeg ikke kan forklare.

Nathan Drake - verdens mest intelligente person

Jeg sitter for øyeblikket og kontrollerer Nathan Drake i Uncharted 2. Er enda ikke ferdig, har fått lite tid til å spille de siste dagene, og det er heller ikke videre lystbetont å sette seg ned med dette spillet lenger.

Klør i fingrene etter å spille noe som ikke omhandler verdens mest åpenbare bruk av nøkler. Hvor mange jævla trekanter plassert midt på den eneste statuen av gull i det eneste rommet i mil omkrets som skal være hemmelig er ikke et nøkkelhull?

Og hvor mange trykkfølsomme brytere er ikke bryterne man må sette merkelige former på for å senke plutselig mekaniske steiner?

"We are the enemy and we know the answer has to be here, We'll bet if we leave this room everything will magically open. Sure won't help carrying these small statues anywhere on these very logically placed switches".

Nathan Drake må være verdens smarteste fyr, han åpner alt på 1 2 3.

Tiåringene i Naughty Dog kan ta seg en bolle og gi folka som lagde de første Crash Bandicoot-spillene jobben sin tilbake. De visste i hvert fall hva de drev med.

Minimumsaktivitet

Har blitt lite med spilling de siste dagene!

På torsdag hadde jeg planlagt å gå til anskaffelse av Assassin's Creed 2 White Edition, men min lommebok fikk plutselig kontakt med logikken min og jeg fant ut at å gi 700 spenn for et spill jeg allerede eier og ga 600 for når det kom ut - og at jeg i tillegg ikke liker spillet sånn kjempemessig i utgangspunktet - fikk jeg meg bare ikke til å kjøpe den. Sikler over figuren som følger med, den er utrolig stilig.

Har også vurdert samlerutgaven av Alien vs Predator, hvor det følger med en skikkelig stilig facehugger. Men den kosta hele 900 kroner (Spaceworld skal ikke ha skryt for prisene sine i hvert fall) så den forsvant rimelig fort tilbake i hylla der den sto.

Men jeg har forhåndsbestilt Red Dead Redemption til Xbox 360. Har egentlig ingen store tanker om dette spillet, det har ikke vært på radaren min overhodet før en nettkamerat (det er deg, Gal_ape) snakket så varmt om det. Og jo, det ser utrolig stilig ut. Rockstar lager jo ikke dårlige spill, selv om jeg hater Grand Theft Auto IV.

Splinter Cell Conviction Limited Collector's Edition i boks!

Gikk en tur på Platekompaniet i dag, skulle se om det var noen artige filmer å få tak i. Skulle kjøpe Zombieland (den kom vel ut for en liten stund siden?) men jeg kom aldri så langt, for i spillhylla sto Sam Fisher og siktet på meg i egen figur innelåst i en eske.

Splinter Cell Conviction var spillbart på Gullstikka, så jeg prøvde det allerede da, og mens jeg egentlig ikke fikk det helt positive inntrykket av det da (kan ha noe med antall øl innabords og bråkete personer rundt meg å gjøre), har jeg sett at spillet har fått jevnt over gode karakterer så jeg slo til. 600,- for en slik boks er jo faktisk ikke mye, jeg ga i sin tid samme beløp for Far Cry 2, som jo ikke er verdt mer enn godt under halvparten.

Har ikke spilt noe andre spill i serien utover det første (som jeg faktisk ikke likte noe særlig, mulig det var Metal Gear Solid-rusen som ikke hadde lagt seg)), men jeg slo til.

Er nemlig en uhemmet sucker for figurer. Med i esken følger også soundtracket med, samt opplåsbart utseende på Sam Fisher (Shadow Armor), tidlig tilgang til 3 våpen og nøkkel for betatesting av Ghost Recon Future Soldier når den kommer i sommer.

Uncharted 2: Among fiender i grå dess og med rødt hår

I dag begynte jeg på Uncharted 2: Among Thieves. Mitt aller første inntrykk var "gud bedre for et møkkaspill", men det tok seg opp etter hvert, og nå liker jeg det sånn passe.

Det er en del ting som taler spillet i mot:

• For det første er AI'en virkelig dårlig. Så dårlig er den faktisk, at spillet blir vanskelig fordi du aldri vet om teknikkene (da spesielt snikingen) spillet har lagt opp til vil virke fordi du ikke aner hva fiendene vil finne på.
• For det andre er kameraet spinnvilt. Du kan styre det selv, og du må styre det selv. Snurrer rundt Nathan Drake som en karusell og gjør det vanskelig å se hva det er som egentlig skjer.
• I de timene jeg har spilt har jeg sett kanskje 4 forskjellige fiendemodeller. Den hyppigst brukte fienden er fyren med rødt hår og grå dress, og det er gjerne slik at han havner i en haug med to tre andre versjoner av seg selv. På grensen til å være latterlig svakt.
• Historien er litt skral, og de "spennende" plottwistene er så åpenbare at du ser dem komme i det du setter disken i konsollen.

Så er det jo selvfølgelig noe noe som også taler til spillets fordel:

• Skytingen er gjort utrolig mye bedre enn i det første spillet, og det er også en del mer skyting. Kanskje ikke helt hva jeg ønsket meg, men nå føles det altså mye mer forseggjort.
• Verdenen er veldig pen. Mange og klare farger er alltid en pluss i min bok, og spillet er utrolig fint. Grafikken er også meget god, men det betyr egentlig ikke så mye.
• Lydene er veldig klare og fiende, det samme er stemmeskuespillet. (Nolan North er i mine øyne en forholdsvis dårlig stemmeskuespiller, men han passer godt inn i rollen som skattejeger Drake.)

Selv om det kanskje ikke ser slik ut: jeg ser frem til å spille mer! Jeg anser det bare ikke foreløpig som så fantastisk som alle skulle ha det til å være i fjor.

Crysis 2 revealfilm er ute. Og det eneste spennende er musikken.

Jeg har samtlige Crysis-spill i et og samme cover på pulten min, i en slik Maximum Edition jeg kjøpte i sommer etter å ha investert den nette sum av rundt regnet 18 000 på ny pc. Det er en kjensgjerning at man trenger en god del hardware for å kjøre spillet på max, og jeg kjøpte det for å bruke det som en test på hvor god PC'en er (og da kan jeg jo skryte litt og si at jeg har stabilt 60 fps med alt på max).

Overraskende nok fant jeg ut at jeg likte Crysis veldig godt, dessverre har jeg aldri kommet så langt som til å faktisk fullføre det.

Og nå er altså Crysis 2 offentliggjort. Selve videoen er en forholdsvis dårlig greie - Hele traileren lukter av dårlig B-film, men musikken er utrolig flott. Dessverre er hele greia med "action satt opp mot rolig sang"-konseptet ikke veldig gjennomført i denne videoen, til det er filmen alt for svak. Mangler reell action egentlig, eksplosjonene er antiklimatiske, posituren til hovedpersonen ser ut som en litt bakfull ragdoll og blodeffektene er forferdelige. Dessuten ser romvesnene ut som halvorganiske navnløse decepticons, og menneskene er forholdsvis frie for detaljer og ser ut som papp.

Men musikken. Den er så forbanna flott. Jeg fant ut at det var Polly Scattergood som synger, desverre er denne coverlåta ingen steder å finne, og kvelden i kveld er dedisert til å finne og ha denne låta i sin helhet.

[lol]Noen som hvordan man får YouTube-videoer til å funke her?[/lol]

Fullført God of War 3. Spoiler!

Da har jeg fullført God of War 3, og det første som slår meg er at det var overraskende kort. Og litt tomt for innhold. Og - overraskende nok - med et par bugs. Blant annet opplevde jeg at en ting jeg skulle skyve for å løse ett oppdrag forsvant på baksiden av en låst dør med meg stående på den andre siden som et stort spørsmålstegn.

For det andre er ikke lenger Kratos særlig troverdig. Når han tar livet av alle han møter på sin ferd, selv de som tilbyr og gir ham hjelp, da blir det mest bare latterlig.

Våpenutvalget var heller ikke all verdens, til tross for 4 forskjellige våpen. Man får nemlig 3 våpen som er kliss like hverandre, nemlig sverd på kjetting. Og for å gjøre det enda mindre spennende er de opplåsbare angrepene i bunn og grunn kliss like, og dette gjelder også til alt overmål selv cestusene, disse to slosshanskene som ser ut som ulvehoder. Det som derimot er nytt er at hvert våpen nå har sin egen magi, og det funker greit nok. Stiligst magisk angrep er det kanskje krokene du stjeler fra Hades som har, for de kaller frem fortapte sjeler som sloss på din side for en liten stund.

Og jeg må også nevne at det omsider er kommet et GoW-spill som ikke har tarvelige slossesekvenser. Noen er vanskelige, men de er ikke lenger "umulige", og selv siste sjefskamp føles god. Litt problemer med innledende runder, men det gikk omsider. Dessverre sliter spillet med å slutte, og det blir en litt antiklimatisk slutt, om enn noe overraskende.

Himmelsprett

Det slo meg at å drepe guder i påsken sannsynligvis er forferdelig dumt, ettersom de har en tendens til å stå opp igjen i disse dager.

Tror jeg skal gjøre meg ferdig med The Secret Armory of General Knoxx, selv om Borderlands dessverre begynner , etter ~150 timer, å bli litt slitt i kantene. Jeg har en del våpen som ikke kan utkonkurreres, blant andre Combustion Hellfire (min har scope og noe høyere dmg) og Pestilent Defiler (mer eller mindre den samme som jeg har), to våpen de aller fleste som spiller Borderlands nok kjenner til, eller bør bli kjent med. Og da faller jo noe av det morsomme med spillet bort, ettersom de første hundre timene jeg har lagt i spillet jo i stor grad har dreid seg om det store suget etter bra loot godt hjulpet av en historie som faktisk fenger, selv om den faller pladask på trynet og blir liggende der etter innledende runder av introduksjon.

For all del, Borderlands er noe av det bedre jeg har spilt på mange mange år, for det første elsker jeg den grafiske cel-shadingen som - selv om jeg vel egentlig mangler sikre kilder på akkurat dette - er i stor grad håndtegnet, særlig når det gjelder karakterene. Spillet har også en utsøkt humor, som bare har blitt bedre jo mer nedlastbart innhold som har kommet.

God of Forbedring

Skal slutte med de titlene der. Snart.

Ble ferdig med God of War 2 i går, og jeg må bare si det som det er.

Fantastisk spill.

Nerdragemomentene var borte og tilbake var kun et par tilfeller hvor jeg måtte jobbe litt ekstra, men det var helt greit for de momentene var gjort mye bedre og mer innlemmet i noe du allerede kunne.

Slossesystemet var forbedret en smule, og det var også kampene. Litt kjedelige sjefskamper kanskje, men et par av dem var veldig intelligent satt opp med oppgaver utover det å slå og dukke unna inne i selve kampen, og det var moro. Så godt som hele spillet var moro, det var enkelte kamper utvikler Santa Monica Studios kunne ha gjort annerledes, som de hvor du må sloss mot store fiender på små rom. Det er rett og slett en dårlig kombinasjon, særlig når du helst skal ha oppgradert riktig våpen på forhånd - det er jo slik at ikke alle våpen fungerer like godt mot alle fiender. Og dette blir spesielt gjeldende mot slutten av spillet, hvor du møter forskjellige typer fiender samtidig - i en trang gang - og dermed mister mange av fordelene du har. Ikke bare mister du mobiliteten, men også effekten av våpnene. Dessverre er kampen mot sistebossen nesten like dårlig som i det første, om enn noe kortere og med mer flyt. Også denne gang valgte jeg å bytte til easymode når muligheten bød seg, jeg gikk rett og slett lei hele kampen.

Historien har fått et kraftig løft. Den fortelles utrolig mye bedre, er faktisk mye bedre og den engasjerer også mer. Grafikken i filmene er praktfulle, og jeg forstår nå hvorfor noen mener dette er det peneste spillet på PlayStation 2. Omgivelsene har fått seg en løft også, nå er det langt flere farger og områdene er også mer varierte. Slutten er litt "WTF?"-preget men det går.

Skal begynne med God of War 3 nå, jeg er i humør for å drepe noen guder.

Det suksessfulle tapet

Det finnes mange måter å fortelle en historie på, og i spillsammenheng står man friere enn man gjør i bøker og filmer fordi man kan bruke midler for å gi oss spillere troen på at vi selv bestemmer hva som skjer selv, selv om det aldri er så flott som det utviklere påstår på forhånd eller hva teksten som står skrevet bakpå coveret hevder. Uansett hva som skjer på skjermen og hvilke valg du tar følger du en allerede oppkjørt løype, og det er bare å fortsette. Men i de forskjellige måtene å fortelle en historie på er det absolutt en måte som stikker seg ut for meg som spiller:

Det tvungne tapet. Når du rett og slett ikke kan vinne kampen.

Skal ta for meg tre forskjellige spill som benytter seg av denne fortellermåten og virkemiddelet for spillet, og da er det nødvendigvis slik at det må røpes deler av historien, dog jeg skal prøve å begrense det til et minimum.

Far Cry 2 starter med en slik sekvens. Når du etter en biltur med informasjon om hva din rolle i spillet er og hva det overordnede oppdraget går ut på får du til slutt et våpen med beskjed om å forlate huset du befinner deg i. Når du går ut døra blir du møtt med et kuleregn, og det er bare å skyte tilbake. Problemet er bare det at du kan ikke vinne, det er rett og slett for mange fiender på én gang og når helsa smyger seg mot bunnivå tar spillet over og den egentlige handlingen begynner.

Da har spillet løst enkelte oppgaver: Den viktigste er at du har fått prøve hvordan det grunnleggende aspektet fungerer, nemlig kontrollene og skytinga og du får et innblikk i hvordan det er i spillet, hvem som er dine fiender (omtrent alle) og hvem som er dine venner.

Grand Theft Auto San Andreas benytter seg av denne fortellermåten et godt stykke ut i spillet. Du har etablert deg som leder av gjengen, begynt å gjøre deg kjent i byen San Andreas og til og med tatt over en del territorier. Men så kommer oppdraget som skal snu det hele på hodet. Du gjør det du får beskjed om, får denne billedlige kniven i ryggen og når spillet starter igjen står du midt i ingenmannsland, tom for våpen og med forholdsvis lite å stille opp med.

For det første er dette en utrolig overraskende tvist i plottet når det gjelder et GTA-spill. De har tidligere vært forholdsvis lineære og progresjonen av karakteren din med våpen og sikre hus med garasjer og så videre har vært stigende hele veien. Du mister ikke det du eier i San Andreas heller, men det du eier har ingen verdi der og da fordi det ikke er mulig å komme seg til det lenger, og CJ er på mange måter dårligere stilt enn han var da spillet begynte, så det er bare å begynne på nytt og ta oppdrag for folk du kanskje burde holde deg unna (men som du kanskje kjenner igjen). Det fungerer så bra fordi det for det første er det som nevnt veldig overraskende. For det andre er det irriterende på den gode måten å miste alt man hadde av utstyr, og det i seg selv er en motivasjonsfaktor for å drive deg videre. For det tredje er det utrolig morsomt å se spillet starte opp igjen, trykke på startknappen for å se kartet og tenke "men hva f...." når du ser at du befinner deg i ødemarka langt unna sivilisasjonen.

God of War 2 benytter seg av den funksjonelt mest åpenbare bruken. Når spillet starter er du Kratos slik han var når God of War sluttet, med mange av de samme teknikkene og kreftene. Men, fordi dette jo er en oppfølger og ingen liker å være alt for kraftig fra starten av må jo spillet på en eller annen måte dempe nivået litt, og i God of War 2 blir dette gjort ved å sette deg opp mot Zeus, sjefen sjøl, etter at du måtte overføre all din styrke inn i et sverd. Det viser seg at sverdet var en felle fra Zeus som ikke ønsker å lide samme skjebne som Ares , som jo da var den opprinnelige krigsguden før Kratos kommer og vinner stolleken, og du havner til slutt inn i en quick time event som jo God of War-serien er så kjent for og du må nitrykke på O-knappen for å holde i mot sverdet til Zeus. Men samme hvor hardt og fort du trykker - veien til dødsriket ligger klar og det er bare å ta bena fatt.

Her gir spillet deg grunnlaget for historien og du får også prøve deg på slossesystemet, bli kjent med Kratos og også oppleve en av de mange store sjefskampene serien byr på. Du blir sugd inn i spillet allerede fra starten, men må bygge deg opp på nytt når historien - og spillet - virkelig begynner.

Dessverre - eller takk og lov alt etter som - er ikke dette en mye brukt måte å enten starte eller bringe spillet videre på. Dessverre fordi jeg liker denne måten å bringe spillet videre på, takk og lov fordi det da føles enda bedre å oppleve det de gangene det blir brukt.