You called down the thunder - now reap the whirlwind

Jeg var veldig tydelig på at jeg aldri skulle spille StarCraft 2 på nett. Fordi jeg ville få bakenden servert på et sølvfat rimelig fort.

Vel, jeg tok feil. For det første ble jeg overtalt utpå glattisen av ShampooMacTavish, en fyr jeg skylder mye moro på internett. Hvor mange Scavenge-runder vi har i Left 4 Dead 2 vet jeg ikke, men det er mange. Og nå har vi også fått ca. 25 StarCraft 2-kamper sammen også.

Jeg spiller litt 1v1, og jeg har overraskende nok kun loggført ett tap på 6 kamper, og i 2v2, som jeg spiller mest, har jeg 13 kamper og 8 seire. Til sist har jeg 3 league wins, fordi jeg har spilt 3v3 med folk som er forbi practice matches (hvor jeg driver). Det som er litt sprøtt er at av de 2v2 kampene jeg har er samtlige (så vidt jeg kan huske) spilt sammen med nevnte Shampoo, men han har på langt nær vært med på alle. Han er nemlig i den situasjonen at Pc'en hans velger å knele når den finner det for godt, og da blir jeg sittende der alene mot to andre. Dette har ført til ett av mine bedre spilløyeblikk de siste årene, for i en kamp hvor vi var henholdsvis Terran og Protoss mot Protoss og Zerg (de kjørte random begge to, og Shampoo mente dette var et tegn på at de var gode og samspilte). Jeg begynte å bygge meg inne med supplydepots som alltid, og Shampoo skulle dra sitt vante void ray-rush. Problemet var bare at så fort vi hadde begynt å smale ressurser pakket PC'en til min medspiller sammen, og jeg ble sittende alene med to baser uten forsvar - mot det jeg har fått høre sannsynligvis er gode, samspilte fiender.

Så, jeg bygger det jeg kan, vurderer å drite i Shampoo sin base og masseprodusere marines for et rush, men kommer fort i andre tanker. Jeg har liten til ingen erfaring med void ray-rush på dette punktet, og bygger det jeg ser jeg trenger for å få opp en stargate i første omgang. På samme tid klarer jeg produsere en drøss med marines, en factory og en starport for medivacs så jeg kan rushe i hvert fall den ene basen. Tanken på at de når som helst vil angripe en av basene mine er konstant i bakhodet mitt, og så fort jeg kan bygger jeg en ny starport og void ray-produksjonen kan begynne. Det begynner å demre for meg at de nok burde være utenfor døra mi når som helst, og så fort jeg får opp noen medivacs tar jeg med meg mine fire void rays, laster opp fergene mine og drar av sted. Har hatt vett nok til å oppgradere til orbital command, så jeg kan scoute den ene basen før jeg drar. Jeg vet jeg jobber mot klokka, fordi de når som helst kan finne på å angripe meg, men nå kjøper jeg meg i hvert fall litt veldig kostbar tid - om ikke annet så dør jeg i hvert fall guns blazing og slipper å ha det på meg at jeg bare la meg ned.

Men så... Det som nå følger ga meg en følelse av å være nær Nirvana. Zergen er slettes ingen stor spiller, og basen hans kollapser rimelig fort. Jeg taper noen marines, men det gjør ikke noe - det er void rays jeg egentlig angriper med. Da finner jeg ut at Protossen faktisk har en durabelig hær i basen sin, men fordi han ikke har scoutet meg har han ikke sett at jeg har luftenheter, noe som gjør hans zealots rimelig ubrukelige. Jeg avliver zergbasen rimelig fort, tar ut den nærliggende ekspansjonen uten problemer og så fort jeg begynner på protossens ekspansjon ser jeg at han overgir seg, noe som ikke gir zergen noe annet valg heller.

Jeg trodde ikke mine egne øyne! Og det gjorde ikke Shampoo når han kom til bake heller, så han ville se replayen.

Og dermed var jeg offisielt hektet på StarCraft 2. Det var som pokker.

Svar på konnemtarer

Baosen sa:

PS3 er et altmuligmaskin. Det kan gjøre alt: spille av musikk, spille av film, 5.1 surround, spille spill, printe, vise bilder osv...

Derfor passer ikke PS3 som en ren gaming-maskin enn Xbox 360. Det har litt av alt, i mens Xbox 360 har mye av gaming, men lite av resten.

"It does everything" er slagordet til PS3 :).

Hvis man skal bare spille spill, holder det nok med Xbox 360. Hvis du har f. eks hjemmekino, fungerer PS3 supert!

Jeg har alle tre konsollene (Wii, 360 og PS3), og jeg bruker mest PS3 fordi den er designet for entusiaster som meg. PS3en har mer funksjoner (1080p, 5.1 lyd, osv...) enn de andre konsollene. Kjøp Uncharted 2 og se forskjell! Eneste spillet på PS3 som presser konsollen til det ytterste! Anbefales!!) .


Xbox 360 er mer designet for billig budget gaming, og dessverre har ikke disse :(. Til gjengeld så er gaming- og sosialtjenestene strålende på 360, mye bedre enn PS3 sin.

Xbox 360 holder nok hvis du ikke er en film eller spillentusiast :)

Vel, jeg ser poengene dine, men Playstation 3 blir i all hovedsak solgt som en spillmaskin, ikke en kinomaskin. Og derfor forventer jeg at den ter seg som en spillmaskin og ikke som en kinomaskin. Det er også blitt tydelig at med unntak av noen få titler (Final Fantasy XIII for eksempel) så er multiplattformere svakere på PlayStation 3 (Bayonetta er vel det beste eksempelet). derfor faller den i mellom på det den faktisk skal gjøre i forhold til Xbox 360.

Men for all del, det er en super filmfremviser og slikt sett er den noen hestehoder foran Microsoft sin konsoll. Men den greier altså ikke å gjøre jobben der den skal gjøre den, nemlig på spillfronten. Nå er den ikke lenger alene om å være veldig stille eller å ha innebygd trådløst nett nå som Xbox 360 Slim (uheldig økenavn) er på markedet.

[FG] Jonas sa:

Burde jeg spille gjennom campaign først? Du vet hva som skjedde med meg på MP ...

Ja, i aller høyeste grad. Nå som jeg har fått den litt på avstand har jeg forandret litt holdning til den, og du må absolutt finne på å spille igjennom den, om ikke annet enn for å se samtlige terran units. (Og dessuten er det vanskelig å nuke sin egen base i historiedelen.)

Om å se stjerner

Så var StarCraft 2 Wings of Liberty ute. Det tok 12 år, men den som venter forgjeves venter ikke på noe godt, og vi har definitivt ikke ventet forgjeves på dette spillet.

For min del er det et RTS som manna fra himmelen. Jeg er nemlig veldig glad i den sjangeren, problemet er at jeg hater samtlige spill i den sett bort i fra Blizzard sine. De er lettfattelige, spennende og har gode historier (ok, jeg vet ikke noe om hvordan det står til med WarCraft-universet post WarCraft 3), og de er gjennomsyret av kvalitet i alle ledd.

Har jeg veldig lyst til å tro i hvert fall. StarCraft 2 Wings of Liberty (WoL fra nå av, dette lange navnet gidder jeg ikke lenger) er nemlig slettes ikke noe mesterverk. Jo da, det er langt bedre enn de fleste spill på markedet uansett sjanger, men som et Blizzard-spill faller det litt igjennom. Historiefortellingen er så flat og mangelfull at det er nesten uinteressant å følge med, noe som er synd fordi historien er fremdeles veldig spennende. Det har tydeligvis foregått mye på de fire årene som skiller the Brood War og WoL, dessverre får man ingen stor informasjon om hva og med hvem. Det klareste eksempelet er vennskapet mellom gode gamle James (Jim) Raynor og Tychus Findlay, som operer som en slags spillets nest viktigste mann hva historien angår. Problemet er bare at alle de gangene de omtaler hverandre uten at den andre er tilstede kommer det frem at de er gode venner, at Raynor skylder Findlay en stor tjeneste og at Findlay nå jobber for Möebius Corporation, og hver gang dette skjer så blir det mer og mer klart at jeg ikke aner hva de snakker om, og jeg blir litt mer uengasjert hver gang. For hva i all verden skal jeg bygge mitt forhold til karakterene på når jeg overhode ikke kjenner dem, får få muligheter til å bli kjent med dem og kjenner en voksende følelse for at jeg driter en lang marsj i hvem de er?

Videre sliter spillet med å fortelle historien sin på en god måte fordi det ikke lenger har den bundne formen StarCraft hadde, hvor man enten var i et oppdrag eller var i menyen hvor man fulgte samtalene mellom de deltakende partene i historien. I WoL kan man (og jeg elsker denne ideen) "bevege" seg fritt mellom forskjellige lokasjoner ombord på skipet sitt og snakke med forskjellige folk. Problemet er at de ikke har greid å fortelle historien godt nok gjennom de tilgjengelige karakterene, og for å i det hele tatt få et lite kikk på hvor man står må man se på en nyhetssending så pinlig at det er flaut. Blizzard har nok ønsket å gjøre det med en dose humor, problemet er at vitsene de bruker var morsomme når StarCraft kom ut og fungerer ikke nå lenger, på lik linje som fortellerknepet de benytter seg av. Man kan også klikke på andre karakterer (som Findlay), og her får vi derimot mer informasjon om kommende oppdrag samt følgende av oppdragene man nettopp gjorde. Men igjen, det blir for kort og for lite.

Det som derimot er ufattelig kult er å bedrive forskning på protoss og zerg. Man får forskningspoeng ved å fullføre sideoppdrag i enkelte oppdrag, og med disse poengene kan man oppgradere enhetene og bygningene sine. Enkelte oppdateringer er bedre enn andre, og mot slutten får man særlig èn som er så fantastisk overpowered (noen må komme med et godt norskt ord for dette pronto) at det virkelig gir enspillerdelen den sjarmen den trenger. For kampanjen har fantastiske oppdrag med gode variasjoner, selv om de aller fleste går på en eller annen form for tid. Flerspillerdelen gir jeg blanke i, jeg forventer så store mengder med grisebank at jeg ikke gidder prøve. Derfor irriterer det meg nesten grenseløst at spillet har et så stort fokus på flerspillerdelen, gjennom Battle.net og ellers.

Gleder meg til neste spill i serien, altså Heart of the Swarm, og jeg gleder meg selvfølgelig til Legacy of the Void - men jeg håper de har tatt noen historietimer i mellomtiden.

Jeg er glad jeg fikk samlet nok vett til å bestille Collector's Edition, og kan vel forøvrig offisielt fremstå som en samler av slike. For 7 måneder siden uttrykte jeg på Innlegg.no at jeg ikke så poenget med slike versjoner av spill. Bøy dere i støvet for min evne til å forandre mening.

Alan Wake CE i posten.

Elkjøp overrasket stort og leverte samleversjonen av Alan Wake i postkassa i dag. De solgte den for 399,- og mens jeg egentlig hadde tenkt å avvente hele spillet til jeg fant det billig en gang utpå sensommeren var tilbudet for godt til å være sant. Har virkelig snudd på flisa, og mens jeg før var mindre begeistret for samleversjoner er det nesten alt jeg har kjøpt i år av nye spill.

BioShock 2, S.T.A.L.K.E.R. Call of Pripyat, Splinter Cell: Conviction og nå altså Alan Wake. Pluss mediakit-versjonen av God of War 3 da, som jo rett og slett ikke bare er en samleversjon men rett og slett er eksklusiv fordi den ikke er mulig å få tak i butikken.

Så, mens jeg egentlig hadde bestemt meg for å gå for 1000 gamerscore i Conviction (om Vrengtpolvott vil) fant jeg ut at jeg heller skal begynne på Alan Wakes reise gjennom Bright Falls. Aberet er at jeg i ren skryterus greide å klikke meg inn på feil tråd på Innlegg.no og endte opp med å lese en tråd som omhandlet slutten av historien. Så ja, jeg vet hvordan spillet ender. Hurra!

Om samleutgaven er det egentlig ikke stort å si, den er meget stilig utformet som en bok, og den inneholder 2 covere hvor det ene er et dobbeltcover med en bonusdisk og lydsporet, og i det andre coveret er selve spillet. Det medfølger også en bok - The Alan Wake Files - som jeg akkurat nå er litt usikker på hva egentlig skal inneholde av tekster.

StarCraft 2 beta. Første runde gjennomført.

I går fikk jeg faktisk tak i en StarCraft 2-beta nøkkel, stor takk til Error fra Innlegg.no for den!

Spilte nettopp ferdig min første kamp. Jeg er ingen storfan av å spille såpass kompetetive spill som dette online og jeg ville først få et inntrykk av hva det var dette spillet inneholdt. Derfor kjørte jeg mot very easy AI, noe som ga meg god tid til å utforske techtree, noe jeg alltid elsker med Blizzard sine RTS.

Jeg må først uttrykke en viss skuffelse ovenfor det jeg gledet meg mest til, nemlig å klikke som pokker på samtlige enheter for å høre hva de hadde å si. Det var rett og slett ingen som var særlig morsomme, og det jeg satte mest pris på var nok luftenheten (husker faktisk ikke hva den heter) som sa "All your bare are belong to us", en linje jeg er godt kjent med - det er en grunn til at jeg har den avataren jeg har. En referanse til Duke Nukem var det også i spillet, samt enkelte andre trekke-på-smilebåndet-linjer, men de helt store uteble dessverre så vidt jeg kunne høre. Thor-enheten var forøvrig en eneste stor referanse til Arnold Schwarzenegger, men den var egentlig litt platt.

Rent spillmessig føler jeg også en liten skuffelse, det har rett og slett blitt litt for mye nytt for meg, jeg hadde gjerne sett fler av de gamle enhetene returnere. Det er enkelte som ligner på de gamle, og jeg skjønner derfor ikke helt hvorfor de ikke bare har utviklet de til å bli slik de er nå, i stedet for å lage helt nye enheter. Dessuten følte jeg også at det var litt vel mange enheter, for eksempel har Terran hele 5 forskjellige fly.

Trøsten er at jeg nok forandrer inntrykket jo mer jeg spiller, og jeg er uansett ikke interessert i å spille dette spillet online. Jeg er kun ute etter enspillerdelen av spillet, og den vet jeg blir bra når jeg tenker tilbake på hvor utrolig gode de tidligere Blizzard-spillene er. Da vil jeg også få en større kjennskap til hver enhet og mer tid til å bli kjent med hva de har å by på.

Jeg vil elske StarCraft 2, jeg er bare ikke klar for å bli kjæreste med det enda.

Svar på kommentar

Jeg tenkte jeg skulle prøve noe nytt, inspirert av Ben "Yahtzee" Croshaw: plukke ut enkelte kommentarer jeg får på bloggen for å svare på dem her. Da vet jeg at mottaker kanskje ser svaret mitt, og jeg får gitt et skikkelig svar tilbake. Vinn-vinn med andre ord.

"Tino Ezio sa...

Angående at spillet ikke starter med en gang. Du kan endre på det i innstillingene, sånn at spillet starter med en gang etter at du setter det i. Jeg pleier aldri å la discen ligge igjen inni maskinen, så jeg er ikke så kjent med om spillet starter om discen ligger inni og du starter opp konsollen. Så vidt jeg vet er vel ikke HDMI kabel med i 360 heller. Eller?
Jeg har hatt PSP en stund og ble veldig glad for oppsettet til menyen på PS3 var lik. Jeg synes den er enkel å lete i faktisk. Har ikke vært borti systemet til 360, så kan ikke si noe om det. Skriverinnstillingene er vel der for at du kan skrive ut bilder du har på maskinen. Jeg har lett for å bli litt sår når noen skriver kritiske ting om PS3, for det har lett for å bli fanboypreget, men du klarte å skrive det på en måte jeg likte og kunne være enig i. Kjempeflott!"

Den innstillingen gjør som du sier at spillet starter når du setter inn disken, men den starter ikke disken som allerede sitter i. Med andre ord må jeg i tilfellet ta ut spillet hver gang jeg skal skru av konsollen, og det lukter sterkt av både bortkastet tid og noe jeg husker å gjøre de fire første gangene.

Xbox 360 har en forholdsvis omfattende medfølgende tilbehørspakke, og HDMI-kabel er ett av tingene som følger med. Headsett er også inkludert, samt alt annet av nødvendige kabler, blant annet internettkabel. Men den trådløse nettverkstilkoblingen må du kjøpe utenom, og den er forholdsvis dyr.

Jeg kan skjønne hvorfor det er skriverinnstillinger på konsollen, men jeg ser ikke poenget. Hva slags bilder an man ønske å skrive ut?

Takk for det avsluttende komplimentet, og fanboyisme er ikke noe som ligger for meg. Jeg elsker alle mulige måter å spille spill på, og selv om de forskjellige konsollene har forskjellige styrker og svakheter er det fortsatt fantastike underholdingsmaskiner. Og det er det viktigste.

PlayStation 3 - hva jeg egentlig syns om den foreløpig.

Herlig vag tittel der, og det er med vilje. Jeg har hatt konsollen siden januar, og mens det er den eneste jeg har brukt som spillkonsoll siden den gang (mange eksklusive spill å ta igjen, må vite) er det en del ting jeg har bitt meg merke i. Både positivt og negativt.

Kom forøvrig på at jeg hadde lovet meg selv å skrive ett innlegg om hva jeg synes om den lekre svarte, men det var ikke før Anonym skrev "Jeg elsker deg" i kommentarfeltet til innlegget som omhandlet håndkontrolleren. Tar gjerne i mot flere slike kommentarer forresten, særlig om du er en jente mellom noen og tjue og litt over tredve, gjerne ikkerøyker uten dyr med egen bopel hvor du bor akk så alene, er glad i kvelder på sofaen og gjerne en tur på kino.

Så var det denne konsollen da. Kontrolleren har jeg alt sagt hva jeg mener om, og det er ingen hemmelighet at jeg liker designet på sulamitten som står under TV'en. Slimversjonen er rett og slett flott, selv om matt plast trekker ned helhetsinntrykket og får meg til å drømme om originalversjonen, selv om den er diger som fy.

For å ta det aller verste først: Sony har glemt at de lagde en spillkonsoll ett eller annet sted på veien. For jeg kan ikke skru den på, gå i andre ærender og så hoppe rett inn i spillet. Nei, jeg må faktisk velge spillet fra menyen etter å ha startet konsollen, og når de har greid å klemme inn skriverinnstillinger (hvorfor i all verden skal jeg skrive ut noe fra min PS 3 uansett?) har de rett og slett sett bort i fra det jeg anser som den mest trivielle funksjonen av de alle på en spillkonsoll.

Angående menyen er den forholdsvis stilren og pen, selv om dette kan forandres ved å laste ned ymse temaer, men den er så alt for treg og dessuten litt uoversiktlig om du virkelig ønsker å finne noe. Jævlig alt for treg, egentlig.

Ikke er jeg fornøyd med profilsystemet heller, de forhåndsbestemte avatarbildene er så stygge og/eller kjipe at ingen frister noe særlig. Vennelista er jo grei å ha, selv om jeg må innrømme at jeg enda har til gode å faktisk spille online. Det jeg derimot har lekt meg med er å sammenligne trofeer, men det går så sakte at jeg får mark lenge før det har kommet opp ett eneste trofé.

For å gjøre slikt må du koble deg på nett, og Sony har skjønt at trådløst nett er veien og gå og montert trådløst nettverkskort inne i konsollen. Elskverdig gjort av dem! Det som derimot mangler er omtrent alt annet av tilbehør. Ikke får du med headset og ikke får du med HDMI-kabel. Det er jo litt svakt, særlig det med kabelen slår meg som merkelig når de bruker bildet som et salgspunkt og de krever rundt 2500-3000 kroner for konsollen.

Sony har også gjort en solid jobb når det gjelder støy, og det er faktisk slik at jeg knapt hører konsollen stå å gå, og det er jo en fordel.

Alt i alt må jeg si jeg elsker PlayStation 3, til tross for enkelte rare løsninger og lett bedritent håndkontrolldesign. At den er herlig samkjørt med min Sony Bravia (ok, så kjøpte jeg nettopp den TV'en når jeg så den var PS 3-kompatibel, selv om det skulle gå 5 måneder før jeg faktisk kjøpe en PS 3) er også et pluss, selv om det jo er mer skryt til Sonys ingeniører enn konsollen som sådan.

For å konkludere:

Jeg liker den veldig godt, men for å være helt ærlig er det en luksus å ha to av denne generasjonen av konsoller. Derfor tror jeg nok anbefaler 360 som førstevalg om noen skulle spørre. Men jeg har blitt veldig veldig glad i den, og vi kommer til å ha et langt kjærlighetsforhold.

Nytt (gammelt) utseende igjen!

Tino "Cloudemyx" Ezio, han som er ivrig på å kommentere bloggen (i motsetning til deg forøvrig)har fortalt meg hvordan jeg skulle fikse bredden på innleggene mine! Nå er det gode gamle designet tilbake. Lefler fortsatt med tanken på å forandre fargene, men nå er i hvert fall formatet på plass.

Takk til ham!

Sneak Sneak Bang Bang

Jeg er veldig begeistret for Splinter Cell: Conviction. Det er rett og slett moro, og det er en stund siden jeg hadde denne følelsen.

Men alt er ikke bare bra, og siden det ikke er så lenge siden jeg snakket om dårlig AI skal jeg ikke gå inn på den biten igjen, jeg skal heller angripe meg selv litt. Jeg er nemlig ikke noe videre god til å snnike meg rundt. Gi meg et våpen og sjansen for at jeg blir lik Rambo øker betraktelig. Gi meg to og et lass med gadgets (eller dingser som spillet ynder å kalle det på norsk), og sjansen for at jeg faktisk sniker meg rundt noe sted er forholdsvis liten til tider.

Derfor opplever jeg fra tid til annen at spillet liksom ikke passer meg. Jeg titter under dørene og jeg legger miner og jeg skyter hoder så det synger etter, men jeg er rett og slett ikke flink nok til å faktisk benytte meg av spilldesignet slik jeg føler det er meninga at jeg skal - det vil si klatre opp rør, henge meg ut av vinduer og bruke områdene til min fordel. Enda verre blir det - og det er her spillet knyter skolissene til Sam Fisher sammen i én stor blåknute - når spillet belønner deg for å følge en del metoder for å tilintetgjøre fienden og avansere i spillet. Skal du utvikle utstyret ditt må du rett og slett utføre disse handlingene, noen må du til og med utføre veldig mange ganger for å få alle poengene knyttet til denne handlingen.

Og dette er ikke problemfritt spilldesign. Det største hinderet er at jeg ikke får spille slik jeg vil. Det er fryktelig moro å snike seg rundt når man får det til, men jeg føler kanskje at et par hodeskudd løser oppgaven like bra som det å titte under døra, merke folkene bak den, finne en annen dør, se om det er bedre tilgang til rommet derfra og så kanskje finne enda en inngang i rommet ovenfra som sikkert er den beste og så sette i gang med leken. Siste mulighet er langt mer lønnsomt i forhold til belønningen, men det føles så lite tilfredsstillende å måtte følges spillets vilje når det er min egen vilje som har fått meg til å spille spillet i utgangspunktet.

En annen ting jeg opplever som litt problematisk med denne løsningen er en lagt mer "kosmetisk": Å få poeng for å dra en fyr ut av et vindu kan ikke for meg knyttes direkte til poengene jeg trenger for å skru en lyddemper på angrepsrifla mi, og det føles dermed veldig rart.

For det tredje ødelegger det for flyten og opplevelsen av å være en (forhenværende) superspion når jeg fremfor å gjøre hva jeg mener er best (eller morsomst) titt og ofte sjekker menyene for å finne ut hva det er jeg bør gjøre for å få mest mulig progresjon på de forskjellige oppgavene.

Jeg kan forstå løsningen de har brukt og i og for seg er det å få noe igjen for å benytte seg av de forskjellige mulighetene de har lagt i grunnen for spillet veldig fint, men jeg føler det dessverre er et større hinder for spillet enn det er en praktisk løsning for å begrense utstyret du er i besittelse av.

Ferdig med Uncharted 2.

i dag ble jeg ferdig med Uncharted 2: Among Thieves. Alt i alt et helt ok spill, jeg vil ikke advare folk mot å kjøpe spillet, det er mye moro å hente om du bare tar det som det er.

Jeg kan derimot ikke fatte hvordan dette spillet kunne stikke av med så mangre priser i fjor, særlig ikke når det konkurrerte mot blant andre Batman: Arkham Asylum, som er et utrolig mye bedre spill på de fleste måter.

Begynte tidligere i dag på Splinter Cell: conviction, og hu-hei det er moro! for å være et snikepsill er AI'en kanskje ikke den beste, de fiendtlige gutta har litt vel lett for å gå bort og se på fyren jeg nettopp sendte hinsides bare for å lide samme skjebne. Er også litt vel lett å skyte folk i panna, en litt velvillig autoaim gjør det meste av jobben. Ikke er det lagt ned all verdens med arbeid i manus heller, vaktene har litt vel lett for å gjenta de samme 3-4 obskøne ordene etter hverandre, gjerne i kjapp rekkefølge.

Men "mark & execute" er så forbanna herlig at jeg bare smiler hver gang. Du går først bort til en fyr og trykker på knappen for å slå ham ned eller ta ham som menneskelig skjold, da får du tilgang til det som heter mark & execute. Det er rett og slett at du beveger siktet over to fiender,trykker på RB (R1 for dere som spiller på den svarte) og så trykker B (O for dere som fortsatt spiller på den svarte) og voila, Sam Fisher har gjort sitt for å forhindre overbefolkning på jordkloden.

Nytt utseendet

Bloggen har fått nytt design og litt andre farger. Ikke helt sikker på om det er disse fargene som blir værende, men akkurat nå er det sånn det ser ut. Jeg er mer eller mindre misfornøyd med flere ting og jeg vurderer å flytte bloggen, men mer om det vil i tilfelle komme senere.

Nå er i hvert fall YouTube-videoene fremme i all sin skjønnhet og det burde være mulig å få en viss størrelse på eventuelle bilder også.

Singularity - endelig en trailer som fenger!

Jeg kan fint lite om Singularity akkurat nå, jeg vet bare at det handler om tidsmanipulasjon og at det er et spill - men traileren er så herlig fantastisk, og det er det beste eksempelet på "action satt opp mot rolig sang"-konseptet jeg kan huske å ha sett. Crysis 2-traileren kan ta seg en brødskive.

Det er strengt tatt nesten ikke action i traileren i det hele tatt og sangen får et visst driv, men måten den viser frem tidsmanipuleringsevnene er utrolig stilig gjennomført, og jeg kjenner jeg gleder meg til å finne ut mer om dette spillet, selv om det ser litt "billig" ut av grunner jeg ikke kan forklare.

Nathan Drake - verdens mest intelligente person

Jeg sitter for øyeblikket og kontrollerer Nathan Drake i Uncharted 2. Er enda ikke ferdig, har fått lite tid til å spille de siste dagene, og det er heller ikke videre lystbetont å sette seg ned med dette spillet lenger.

Klør i fingrene etter å spille noe som ikke omhandler verdens mest åpenbare bruk av nøkler. Hvor mange jævla trekanter plassert midt på den eneste statuen av gull i det eneste rommet i mil omkrets som skal være hemmelig er ikke et nøkkelhull?

Og hvor mange trykkfølsomme brytere er ikke bryterne man må sette merkelige former på for å senke plutselig mekaniske steiner?

"We are the enemy and we know the answer has to be here, We'll bet if we leave this room everything will magically open. Sure won't help carrying these small statues anywhere on these very logically placed switches".

Nathan Drake må være verdens smarteste fyr, han åpner alt på 1 2 3.

Tiåringene i Naughty Dog kan ta seg en bolle og gi folka som lagde de første Crash Bandicoot-spillene jobben sin tilbake. De visste i hvert fall hva de drev med.

Minimumsaktivitet

Har blitt lite med spilling de siste dagene!

På torsdag hadde jeg planlagt å gå til anskaffelse av Assassin's Creed 2 White Edition, men min lommebok fikk plutselig kontakt med logikken min og jeg fant ut at å gi 700 spenn for et spill jeg allerede eier og ga 600 for når det kom ut - og at jeg i tillegg ikke liker spillet sånn kjempemessig i utgangspunktet - fikk jeg meg bare ikke til å kjøpe den. Sikler over figuren som følger med, den er utrolig stilig.

Har også vurdert samlerutgaven av Alien vs Predator, hvor det følger med en skikkelig stilig facehugger. Men den kosta hele 900 kroner (Spaceworld skal ikke ha skryt for prisene sine i hvert fall) så den forsvant rimelig fort tilbake i hylla der den sto.

Men jeg har forhåndsbestilt Red Dead Redemption til Xbox 360. Har egentlig ingen store tanker om dette spillet, det har ikke vært på radaren min overhodet før en nettkamerat (det er deg, Gal_ape) snakket så varmt om det. Og jo, det ser utrolig stilig ut. Rockstar lager jo ikke dårlige spill, selv om jeg hater Grand Theft Auto IV.

Splinter Cell Conviction Limited Collector's Edition i boks!

Gikk en tur på Platekompaniet i dag, skulle se om det var noen artige filmer å få tak i. Skulle kjøpe Zombieland (den kom vel ut for en liten stund siden?) men jeg kom aldri så langt, for i spillhylla sto Sam Fisher og siktet på meg i egen figur innelåst i en eske.

Splinter Cell Conviction var spillbart på Gullstikka, så jeg prøvde det allerede da, og mens jeg egentlig ikke fikk det helt positive inntrykket av det da (kan ha noe med antall øl innabords og bråkete personer rundt meg å gjøre), har jeg sett at spillet har fått jevnt over gode karakterer så jeg slo til. 600,- for en slik boks er jo faktisk ikke mye, jeg ga i sin tid samme beløp for Far Cry 2, som jo ikke er verdt mer enn godt under halvparten.

Har ikke spilt noe andre spill i serien utover det første (som jeg faktisk ikke likte noe særlig, mulig det var Metal Gear Solid-rusen som ikke hadde lagt seg)), men jeg slo til.

Er nemlig en uhemmet sucker for figurer. Med i esken følger også soundtracket med, samt opplåsbart utseende på Sam Fisher (Shadow Armor), tidlig tilgang til 3 våpen og nøkkel for betatesting av Ghost Recon Future Soldier når den kommer i sommer.

Uncharted 2: Among fiender i grå dess og med rødt hår

I dag begynte jeg på Uncharted 2: Among Thieves. Mitt aller første inntrykk var "gud bedre for et møkkaspill", men det tok seg opp etter hvert, og nå liker jeg det sånn passe.

Det er en del ting som taler spillet i mot:

• For det første er AI'en virkelig dårlig. Så dårlig er den faktisk, at spillet blir vanskelig fordi du aldri vet om teknikkene (da spesielt snikingen) spillet har lagt opp til vil virke fordi du ikke aner hva fiendene vil finne på.
• For det andre er kameraet spinnvilt. Du kan styre det selv, og du må styre det selv. Snurrer rundt Nathan Drake som en karusell og gjør det vanskelig å se hva det er som egentlig skjer.
• I de timene jeg har spilt har jeg sett kanskje 4 forskjellige fiendemodeller. Den hyppigst brukte fienden er fyren med rødt hår og grå dress, og det er gjerne slik at han havner i en haug med to tre andre versjoner av seg selv. På grensen til å være latterlig svakt.
• Historien er litt skral, og de "spennende" plottwistene er så åpenbare at du ser dem komme i det du setter disken i konsollen.

Så er det jo selvfølgelig noe noe som også taler til spillets fordel:

• Skytingen er gjort utrolig mye bedre enn i det første spillet, og det er også en del mer skyting. Kanskje ikke helt hva jeg ønsket meg, men nå føles det altså mye mer forseggjort.
• Verdenen er veldig pen. Mange og klare farger er alltid en pluss i min bok, og spillet er utrolig fint. Grafikken er også meget god, men det betyr egentlig ikke så mye.
• Lydene er veldig klare og fiende, det samme er stemmeskuespillet. (Nolan North er i mine øyne en forholdsvis dårlig stemmeskuespiller, men han passer godt inn i rollen som skattejeger Drake.)

Selv om det kanskje ikke ser slik ut: jeg ser frem til å spille mer! Jeg anser det bare ikke foreløpig som så fantastisk som alle skulle ha det til å være i fjor.

Crysis 2 revealfilm er ute. Og det eneste spennende er musikken.

Jeg har samtlige Crysis-spill i et og samme cover på pulten min, i en slik Maximum Edition jeg kjøpte i sommer etter å ha investert den nette sum av rundt regnet 18 000 på ny pc. Det er en kjensgjerning at man trenger en god del hardware for å kjøre spillet på max, og jeg kjøpte det for å bruke det som en test på hvor god PC'en er (og da kan jeg jo skryte litt og si at jeg har stabilt 60 fps med alt på max).

Overraskende nok fant jeg ut at jeg likte Crysis veldig godt, dessverre har jeg aldri kommet så langt som til å faktisk fullføre det.

Og nå er altså Crysis 2 offentliggjort. Selve videoen er en forholdsvis dårlig greie - Hele traileren lukter av dårlig B-film, men musikken er utrolig flott. Dessverre er hele greia med "action satt opp mot rolig sang"-konseptet ikke veldig gjennomført i denne videoen, til det er filmen alt for svak. Mangler reell action egentlig, eksplosjonene er antiklimatiske, posituren til hovedpersonen ser ut som en litt bakfull ragdoll og blodeffektene er forferdelige. Dessuten ser romvesnene ut som halvorganiske navnløse decepticons, og menneskene er forholdsvis frie for detaljer og ser ut som papp.

Men musikken. Den er så forbanna flott. Jeg fant ut at det var Polly Scattergood som synger, desverre er denne coverlåta ingen steder å finne, og kvelden i kveld er dedisert til å finne og ha denne låta i sin helhet.

[lol]Noen som hvordan man får YouTube-videoer til å funke her?[/lol]

Fullført God of War 3. Spoiler!

Da har jeg fullført God of War 3, og det første som slår meg er at det var overraskende kort. Og litt tomt for innhold. Og - overraskende nok - med et par bugs. Blant annet opplevde jeg at en ting jeg skulle skyve for å løse ett oppdrag forsvant på baksiden av en låst dør med meg stående på den andre siden som et stort spørsmålstegn.

For det andre er ikke lenger Kratos særlig troverdig. Når han tar livet av alle han møter på sin ferd, selv de som tilbyr og gir ham hjelp, da blir det mest bare latterlig.

Våpenutvalget var heller ikke all verdens, til tross for 4 forskjellige våpen. Man får nemlig 3 våpen som er kliss like hverandre, nemlig sverd på kjetting. Og for å gjøre det enda mindre spennende er de opplåsbare angrepene i bunn og grunn kliss like, og dette gjelder også til alt overmål selv cestusene, disse to slosshanskene som ser ut som ulvehoder. Det som derimot er nytt er at hvert våpen nå har sin egen magi, og det funker greit nok. Stiligst magisk angrep er det kanskje krokene du stjeler fra Hades som har, for de kaller frem fortapte sjeler som sloss på din side for en liten stund.

Og jeg må også nevne at det omsider er kommet et GoW-spill som ikke har tarvelige slossesekvenser. Noen er vanskelige, men de er ikke lenger "umulige", og selv siste sjefskamp føles god. Litt problemer med innledende runder, men det gikk omsider. Dessverre sliter spillet med å slutte, og det blir en litt antiklimatisk slutt, om enn noe overraskende.

Himmelsprett

Det slo meg at å drepe guder i påsken sannsynligvis er forferdelig dumt, ettersom de har en tendens til å stå opp igjen i disse dager.

Tror jeg skal gjøre meg ferdig med The Secret Armory of General Knoxx, selv om Borderlands dessverre begynner , etter ~150 timer, å bli litt slitt i kantene. Jeg har en del våpen som ikke kan utkonkurreres, blant andre Combustion Hellfire (min har scope og noe høyere dmg) og Pestilent Defiler (mer eller mindre den samme som jeg har), to våpen de aller fleste som spiller Borderlands nok kjenner til, eller bør bli kjent med. Og da faller jo noe av det morsomme med spillet bort, ettersom de første hundre timene jeg har lagt i spillet jo i stor grad har dreid seg om det store suget etter bra loot godt hjulpet av en historie som faktisk fenger, selv om den faller pladask på trynet og blir liggende der etter innledende runder av introduksjon.

For all del, Borderlands er noe av det bedre jeg har spilt på mange mange år, for det første elsker jeg den grafiske cel-shadingen som - selv om jeg vel egentlig mangler sikre kilder på akkurat dette - er i stor grad håndtegnet, særlig når det gjelder karakterene. Spillet har også en utsøkt humor, som bare har blitt bedre jo mer nedlastbart innhold som har kommet.

God of Forbedring

Skal slutte med de titlene der. Snart.

Ble ferdig med God of War 2 i går, og jeg må bare si det som det er.

Fantastisk spill.

Nerdragemomentene var borte og tilbake var kun et par tilfeller hvor jeg måtte jobbe litt ekstra, men det var helt greit for de momentene var gjort mye bedre og mer innlemmet i noe du allerede kunne.

Slossesystemet var forbedret en smule, og det var også kampene. Litt kjedelige sjefskamper kanskje, men et par av dem var veldig intelligent satt opp med oppgaver utover det å slå og dukke unna inne i selve kampen, og det var moro. Så godt som hele spillet var moro, det var enkelte kamper utvikler Santa Monica Studios kunne ha gjort annerledes, som de hvor du må sloss mot store fiender på små rom. Det er rett og slett en dårlig kombinasjon, særlig når du helst skal ha oppgradert riktig våpen på forhånd - det er jo slik at ikke alle våpen fungerer like godt mot alle fiender. Og dette blir spesielt gjeldende mot slutten av spillet, hvor du møter forskjellige typer fiender samtidig - i en trang gang - og dermed mister mange av fordelene du har. Ikke bare mister du mobiliteten, men også effekten av våpnene. Dessverre er kampen mot sistebossen nesten like dårlig som i det første, om enn noe kortere og med mer flyt. Også denne gang valgte jeg å bytte til easymode når muligheten bød seg, jeg gikk rett og slett lei hele kampen.

Historien har fått et kraftig løft. Den fortelles utrolig mye bedre, er faktisk mye bedre og den engasjerer også mer. Grafikken i filmene er praktfulle, og jeg forstår nå hvorfor noen mener dette er det peneste spillet på PlayStation 2. Omgivelsene har fått seg en løft også, nå er det langt flere farger og områdene er også mer varierte. Slutten er litt "WTF?"-preget men det går.

Skal begynne med God of War 3 nå, jeg er i humør for å drepe noen guder.

Det suksessfulle tapet

Det finnes mange måter å fortelle en historie på, og i spillsammenheng står man friere enn man gjør i bøker og filmer fordi man kan bruke midler for å gi oss spillere troen på at vi selv bestemmer hva som skjer selv, selv om det aldri er så flott som det utviklere påstår på forhånd eller hva teksten som står skrevet bakpå coveret hevder. Uansett hva som skjer på skjermen og hvilke valg du tar følger du en allerede oppkjørt løype, og det er bare å fortsette. Men i de forskjellige måtene å fortelle en historie på er det absolutt en måte som stikker seg ut for meg som spiller:

Det tvungne tapet. Når du rett og slett ikke kan vinne kampen.

Skal ta for meg tre forskjellige spill som benytter seg av denne fortellermåten og virkemiddelet for spillet, og da er det nødvendigvis slik at det må røpes deler av historien, dog jeg skal prøve å begrense det til et minimum.

Far Cry 2 starter med en slik sekvens. Når du etter en biltur med informasjon om hva din rolle i spillet er og hva det overordnede oppdraget går ut på får du til slutt et våpen med beskjed om å forlate huset du befinner deg i. Når du går ut døra blir du møtt med et kuleregn, og det er bare å skyte tilbake. Problemet er bare det at du kan ikke vinne, det er rett og slett for mange fiender på én gang og når helsa smyger seg mot bunnivå tar spillet over og den egentlige handlingen begynner.

Da har spillet løst enkelte oppgaver: Den viktigste er at du har fått prøve hvordan det grunnleggende aspektet fungerer, nemlig kontrollene og skytinga og du får et innblikk i hvordan det er i spillet, hvem som er dine fiender (omtrent alle) og hvem som er dine venner.

Grand Theft Auto San Andreas benytter seg av denne fortellermåten et godt stykke ut i spillet. Du har etablert deg som leder av gjengen, begynt å gjøre deg kjent i byen San Andreas og til og med tatt over en del territorier. Men så kommer oppdraget som skal snu det hele på hodet. Du gjør det du får beskjed om, får denne billedlige kniven i ryggen og når spillet starter igjen står du midt i ingenmannsland, tom for våpen og med forholdsvis lite å stille opp med.

For det første er dette en utrolig overraskende tvist i plottet når det gjelder et GTA-spill. De har tidligere vært forholdsvis lineære og progresjonen av karakteren din med våpen og sikre hus med garasjer og så videre har vært stigende hele veien. Du mister ikke det du eier i San Andreas heller, men det du eier har ingen verdi der og da fordi det ikke er mulig å komme seg til det lenger, og CJ er på mange måter dårligere stilt enn han var da spillet begynte, så det er bare å begynne på nytt og ta oppdrag for folk du kanskje burde holde deg unna (men som du kanskje kjenner igjen). Det fungerer så bra fordi det for det første er det som nevnt veldig overraskende. For det andre er det irriterende på den gode måten å miste alt man hadde av utstyr, og det i seg selv er en motivasjonsfaktor for å drive deg videre. For det tredje er det utrolig morsomt å se spillet starte opp igjen, trykke på startknappen for å se kartet og tenke "men hva f...." når du ser at du befinner deg i ødemarka langt unna sivilisasjonen.

God of War 2 benytter seg av den funksjonelt mest åpenbare bruken. Når spillet starter er du Kratos slik han var når God of War sluttet, med mange av de samme teknikkene og kreftene. Men, fordi dette jo er en oppfølger og ingen liker å være alt for kraftig fra starten av må jo spillet på en eller annen måte dempe nivået litt, og i God of War 2 blir dette gjort ved å sette deg opp mot Zeus, sjefen sjøl, etter at du måtte overføre all din styrke inn i et sverd. Det viser seg at sverdet var en felle fra Zeus som ikke ønsker å lide samme skjebne som Ares , som jo da var den opprinnelige krigsguden før Kratos kommer og vinner stolleken, og du havner til slutt inn i en quick time event som jo God of War-serien er så kjent for og du må nitrykke på O-knappen for å holde i mot sverdet til Zeus. Men samme hvor hardt og fort du trykker - veien til dødsriket ligger klar og det er bare å ta bena fatt.

Her gir spillet deg grunnlaget for historien og du får også prøve deg på slossesystemet, bli kjent med Kratos og også oppleve en av de mange store sjefskampene serien byr på. Du blir sugd inn i spillet allerede fra starten, men må bygge deg opp på nytt når historien - og spillet - virkelig begynner.

Dessverre - eller takk og lov alt etter som - er ikke dette en mye brukt måte å enten starte eller bringe spillet videre på. Dessverre fordi jeg liker denne måten å bringe spillet videre på, takk og lov fordi det da føles enda bedre å oppleve det de gangene det blir brukt.

God of pakke i posten

Ok, de ordspillene begynner kanskje å bli litt gamle.

I dag ramlet altså God of War 3 Media Kit ned i postkassa, en eksklusiv eske jeg vant gjennom Gamer.no.

Den inneholder et hefte med bilder fra spillet samt en del tekst som egentlig er ren reklame for spillet, noen fine kort med bilder av karakterer fra spillet, en mynt preget med ansiktet til Kratos, en "pergamentrull" med bilde av Kratos i full gang med å kutte ned på fiendetettheten og en media disk i tillegg til selve spilldisken.

Utrolig stilig greie, og skal i løpet av morgendagen publisere en video om herligheten jeg også vil legge ut her, selvfølgelig.

Mine favoritter lansert det forrige tiåret.

Gamer.no hadde ved begynnelsen av dette året kåret det forrige tiårets 50 beste spill, og etterpå ble leserne invitert til å sette opp en liste på 15 spill redaksjonen etterpå skulle skape en lignende liste over.

I den forbindelse sendte også jeg inn en liste, og til alt overmål ble jeg også sitert hele 5 ganger når saken kom på trykk, selv om det vel sikkert heter noe annet når det gjelder å bli publisert på internet. Tenkte jeg skulle legge ut denne listen her, så kommer det kanskje bedre frem hva slags spill jeg foretrekker. Og at jeg ikke bare spiller og skriver om God of War.

1. Portal.

Valve forteller ikke historien i sine spill, de viser. Og dette fungerer utmerket i en verden hvor du tilsynelatende er det eneste mennesket frem til du finner en rekke gjemmesteder. Portal er også opphavet til den mest kjente nyere nerdevitsen om kake og sannheten, og spillets korte lengde er spillets store styrke, og taler andre spill midt i mot. Ingen dødpunkter eller meningsløse dialoger - bare en simpel spillmekanikk og verdens galeste robot (tiårets beste karakter?).

2. Grand Theft Auto San Andreas

Et spill som bød på en gedigen porsjon underholdning, og den gode historien var bare halvparten av spillet man fikk servert. Dusinvis med ting å bruke pengene sine på (fra underbukser med hjertemønster til gullfelger på bilen sin), virkelig gode karakterer (med virkelig gode stemmeskuespillere) og et omfattende område med 3 byer, hvor også ødemarka var verdt besøk etter besøk.

3. Team Fortress 2

Spillets elleville humor og tegneserielignende grafikk virker kanskje sært og barnslig, men få onlineskytere er så balansert og gjennomførte som dette spillet. Team Fortress 2 er det spillet jeg med sikkerhet kan si er det spillet jeg har spilt lengst.

4. Silent Hill 2

En utrolig historie fortalt i en utrolig verden, hvor ingen ting er som de ser ut til. Selv fiendene er laget etter hovedpersonen James' egen underbevissthet, og de enkle spillmekanikkene gir deg en følelse av å alltid være både ensom og svak. Den ekstreme atmosfæren gjør spillet til noe helt eget, og det er den skumleste spillopplevelsen jeg har hatt noen sinne.

5. Batman: Arkham Asylum

En ting er en ekstrem kjærlighet for godt og variert gameplay satt ut i system, en annen ting er en ekstrem respekt for kildematerialet sitt og lisensen man besitter. Du føler virkelig at du er Batman og ikke en kjeft kan gjøre noe med det - selv om mange heldigvis prøver.

6. WarCraft III Reign of Chaos

Blizzard kapret meg virkelig med dette spillet, og enspillerdelen er fengende den dag i dag. Historien er god, rasene er spennende og humoren som gjerne kan ligge litt skjult er til tider hysterisk.

7. Half-Life 2

Du vet ikke hva som har skjedd og hvorfor du våkner opp på et tog på vei til City 17, men du gjør det og menneskene trenger din hjelp. Og det gir du dem, med et godt lydbilde og et herlig våpen du bruker til alt det burde brukes til, og alt du ikke burde bruke det til. Noen som sa "skyte malingspann på zombier"? Spillet har et vidt spenn av områder som byr på forskjellige opplevelser, fra ødemarka til trange tunneller og en oppriktig skremmende udød by.

8. S.T.A.L.K.E.R. Shadow of Chernobyl

Mye kan (og bør) sies om den tekniske kvaliteten på spillet, men så fort jeg ble sugd inn i Chernobyl greide jeg aldri å komme helt vekk derfra. Utrolig stemning kan gjøre underverker, og underverker gjør det virkelig i S.T.A.L.K.E.R., som byr på en verden du virkelig vil sette pris på å mislike.

9. Okami

Spennende spillmekanikk, nydelig grafikk og halvgal sidekick ga Okami noe helt særegent og flott. Morsomt og spennende spill fra ende til annen, men det er den særegne interaktiviteten som får spillet til å blomstre.

10. Borderlands

Ikke den mest intrikate eller minneverdige historien (desverre - og den starter veldig godt), men Borderlands er spillet som byr på det evige suget etter the next big thing i form av våpen. Herlig halvhåndtegnet celshadinggrafikk kombinert med herlig humor og en fargerik verden med gale fiender gjør Borderlands til et skjeldent gjennomført spill.

11. Ratchet & Clank

Våpen på andre siden av grensen for hva man forventer, gode plattformspillløsninger og to gode hovedkarakterer gjør Ratchet & clank til en duo jeg alltid liker å henge meg på.

12. BioShock

En spennende setting, en god historie og en pen verden sørget for at BioShock stakk seg ut i mengden. Ikke alt var like bra utført, men spillet tjener stort på stemning.

13. Metal Gear Solid 3: Snake Eater

Ikke like bra som Metal Gear Solid, men spillets historie og karaktergalleri er allikevel veldig minneverdig. En flott deskripsjon av starten på Metal Gear-universet.

14. Left 4 Dead 2

Høsten 2009 var virkelig gull for min del, og samarbeidsspillet Left 4 Dead 2 bød på de virkelig store panikkangstøyeblikkene i det du så dine tre medoverlevnde forsvinne i en sky av oppkast, syre og brann mens du ligger på bakken under en Hunter og håper noen streifskudd skal ramme ham nok til å redde deg. Sjeldent har det blitt skreket så mye i 4 mikrofoner samtidig. Når spillet i tillegg byr på god humor og spennende spillmoduser er det en fin apokalypse man får ta del i.

15. We love Katamari

Sprø humor, herlig grafikk og design samt noe helt annerledes å gjøre på skjermen ga meg virkelig noe å henge fingrene i. Jeg måtte alltid rulle èn stjerne til.

Anmeldelse av God of War (den oppdaterte versjonen)

Jeg har vært rimelig skarp i min kritikk av God of War i denne bloggen, og det er på tide å gi spillet et litt mer nyansert blikk - det er nemlig et godt spill.

Spillet starter med Kratos' selvmordsforsøk, hvor det så går tilbake til å bli en rekke med flashbacks hvor historien i korte trekk er at spartaneren i en krig er på vei til å bli slaktet av en fiende, men selger i siste liten sjela si til krigsguden Ares, og fordi jeg ikke ønsker å røpe noe særlig mer kan jeg si så mye som at Kratos ikke er en fornøyd kunde lenger. Historien er tilfredsstillende, den er fortalt på en tilfredsstillende måte og holder spillet gående.

Dette er tross alt et spill fra 2005, og grafikk og lyd er der etter. Det vil si, grafikken er jo nyoppusset til å flyte i HD og lyden er også oppgradert. Men sett bort i fra at det ser pent ut er det ikke så pent, grafikken er rett og slett litt kjedelig. Lite varierte og spennende omgivelser er gjennomgående, men Kratos og fiendene ser derimot ganske bra ut. Lyden syns jeg heller ikke er all verdens, musikken er episk på de rette stedene selvfølgelig, men ellers er den litt kjedelig. Kratos stønner som en litt for fet mann med en litt for pen dame i senga, men fiendene har ålreite lyder og våpnene klinger bra.

Man starter med de nå ganske velkjente Blades of Chaos, men får etterhvert ett ekstra våpen. Det føles rett og slett litt lite, særlig når det virket som det andre våpenet man får i stor grad var mye bedre enn det man starter med. Man får også som nevnt fire forskjellige magier, og de er veldig varierte og byr på forskjellige måter å sloss på.

Alt i alt vil jeg si at kampsystemet sitter godt, de fire forskjellige magiene fungerer flott og er forskjellige nok til å være interessante alle sammen. Alt kan selvfølgelig oppgraderes, og jo mer blod du fyller inn i de forskjellige våpnene og magiene får du flere angrep og måter og bruke magiene på. Det er en nødvendighet for å avansere i spillet, da det kan bli bra vanskelig til tider. For vanskelig, det er spillet så absolutt, selv på normal vanskelighetsgrad. Det eneste problemet med å oppgradere våpen og magi er at det tar så alt for lang tid. Kanskje bare en filledetalj, men jeg syns det er bortkasta å måtte bruke i verste fall rundt 5 sekunder på å holde X inne bare for en animasjon med rennende blod som går over i en annen søyle. Jeg forstår symbolikken, det er bare så unødvendig.

God of War byr også på en god del veldig gode oppgaver hvor man må bruke hodet. Noen er kanskje litt vel lette, men det kler spillet utrolig godt å ha slike steder som senker tempoet og lar deg nyte roen før du haster videre inn i neste blodbad.

Sett bort i fra de enkelte elementene det ikke burde være noen hemmelighet hva jeg mener om stortrivdes jeg med det første spillet i det som nå er en trilogi, og er absolutt verdt en gjennomspilling eller to for mye og gamle fans av serien.

Anbefales!

Liten oppdatering

Har nå gjort det slik at man ikke trenger være medlem eller innlogget for å kommentere, og har også fjernet ordgjenkjenningsgreia (CAPTCHA) for å gjøre det hele litt mer brukervennlig. Blir det i overkant med spam vil denne funksjonen bli aktivert igjen.

God of Nerdrage V2.0

Har fullført God of War nå.

Sistebossen var for det første alt for lang og for det andre alt for vanskelig. Dette er en diger spoiler for både dette spillet og også til en liten grad Metal Gear Solid 4 så hold for øynene om du skal spille spillene selv, you have been warned.

Første av tre deler (allerede her kommer jo frem at det er noe grunnleggende dårlig med kampdesignet) er den grunnleggende bosskampen man finner i de fleste spill. Du har dine våpen, fienden har sine. Helt grei, og denne biten syns jeg var ok. Ikke kjempebra, arenaen kampen foregår på er for liten og Ares er litt for kjedelig. Når han omsider kneler kommer du til den biten hvor du morsomt nok må forsvare familien din (som Kratos jo tok livet av, som igjen gjorde han forbanna som igjen jo da er grunnlaget for hele spillet) mot en drøss med andre Kratoser. Vanskelig egentlig, og litt irriterende da det fremstår mest som en billig måte å fortelle både historien og tyne mer ut av spillet som allerede halter.

Hideo Kojima gjør slike ting i Metal Gear Solid-serien sin, men det som skiller hans måte å gjøre det på og Santa Monica Studios måte å gjøre det på er at Kojima gjør det som en symbolsk handling. Ta for eksempel kampen mot en Beauty & Beast-unit i MGS 4. Når selve kampen er ferdig og skjønnheten har mistet drakten sin må du så ta livet av mennesket inni - og dette er forholdsvis lett, men ikke mindre dramatisk - men det beste er at Kojima vet at når hovedkampen er ferdig er kampen ferdig, og ingen gidder gjøre det samme om igjen. Dette har visst gått utviklerne av God of War hus forbi, og derfor blir den allerede vanskelige kampen mot andre Kratoser ekstra irriterende.

Så, når omsider Kratos har stoppet seg selv fra å gjenta historien må du jaggu meg sloss med Ares enda en gang, og denne gang mister til og med Kratos våpnene og magien sin, og plukker opp et sverd fra en statue (som tidligere har fungert som vei i spillet - herlig detalj!) for å gjøre jobben ferdig med det. Men den kampen er preget av enda fler dårlige løsninger, og en interessant. Den siste først:

Ares og Kratos deler livmåler. Når den ene angriper den andre får den ene liv og den andre mister liv.

Kratos kan ikke angripe Ares når Ares er i gang med et angrep. Og fordi det heller ikke er mulig å gå fra angrep til forsvar i samme bevegelse ender dermed Kratos opp med å tape mye helse.

Ares kan angripe - og avbryte - et angrep fra Kratos, ved å angripe selv. Med andre ord, du skal være forsiktig med å angripe.

Ares har angrep det er om ikke umulig så i hvert fall svært vanskelig å forsvare seg fra. Du mister fort mye av livet du har greid å stjele fra Ares.

Jeg valgte til slutt å takke ja til easymode. Hadde takket nei mange ganger gjennom spillet (jeg lo også første gangen dette skjedde hvor jeg også fikk en trophy), men uten å ha fått muligheten til å lagre tidligere i kampen ville jeg ikke skru av for å måtte gjøre det samme fler ganger, og fordi jeg hverken så frem til eller har nok hår på hodet til å fortsette på normal takket jeg omsider ja.

Smakte ganske dårlig, men nå er jeg i hvert fall ferdig med historien. Mulig jeg skriver en liten anmeldelse senere.

God of Nerdrage

Jeg kjøpte for en tid tilbake God of War Collection til PlayStation 3. Spillene høstet strålende kritikker når de kom, og det gjorde også God of War 3 som nettopp kom ut.

Er på slutten av det første nå, og jeg liker spillet. Spennende med mytologi, slossinga er utrolig godt utført og for å være et såpass utdatert spill er omgivelsene den dag i dag fortsatt veldig gode, selv om de kanskje er litt vel ensformige.

Men det er en slange i paradiset: de forbanna sekvensene hvor det er meningen at du skal gjøre spesifikke ting som svømme, flytte en stein eller - der hvor jeg nå sitter fast - klatre på en snurrende søyle med kniver.

Jeg har ingenting imot en utfordring, og God of War har noen veldig gode biter hvor du må bruke de små grå for å avansere. Jeg tenker ved fler anledninger at det er dette som har tatt over for survivor horror-genren i så måte, men det er en digresjon. Spillet har også flotte slossesekvenser det er veldig greit å ikke greie på første forsøk.

Men hvorfor i all verden ønsker utvikler at jeg skal konsentrere meg om å klatre på en dødelig søyle? De har jo vist at de kan skru opp tempoet med slossing og skru ned tempoet med tenking, derfor virker det så unaturlig å måtte bryne seg på ting som krever absolutt konsentrasjon og flaks for å komme igjennom. Det handler heller ikke om å mestre spillet, da svømming eller klatring ikke er det man skryter av når man forteller andre om hvor god man er.

Veldig synd, for det får meg til å hate et spill jeg virkelig vil like.

Den kjøper jeg ikke

Hva som irriterer meg? Bidit. Og også reklamen på Facebook.

Hva pokker har de sjarmløse trolla med en halvkilo sminke, push-up BH og et par timer i et bilderedigeringsprogram med auksjon å gjøre?

Om å gi folk uten hender jobben med å designe håndkontroller.

Jeg kjøpte i januar en PlayStation 3 etter lang tids sikling. Konsollen er vel og bra (skriver mer om den senere), men håndkontrollen er det som virkelig slår meg som venstrehåndsarbeid. Lurer litt på om det ikke er venstrehåndsarbeid av en fyr uten hender, eller i beste fall kun høyrehånda intakt.

For det første er den veldig liten og veldig lett. I og for seg ikke så fryktelig dumt, men den føles utrolig billig, noe som jo ikke er en bonus. Litt sånn ospeløv i vind. Jeg har forholdsvis store hender (og du vet hva man sier om de som har det), og dermed blir følelsene bare forsterket.

For det andre - og dette er det jeg virkelig misliker med den - er L2 og R2 utrolig dårlig utformet. Tanken er vel at de skal være kontekstsensitive, men det fungerer dårlig i spill hvor disse knappene har én funksjon uansett hvor hardt man trykker. For da må man nemlig trykke hardt, og når utformingen er slik at tastene nesten forsvinner under kontrollen blir det både irriterende og vanskelig.

At batteriet er integrert i kontrolleren er forsåvidt noe jeg virkelig elsker.

Giant Gaming

Denne bloggen er - og vil vel egentlig alltid være - et arbeid under oppføring. Vil hovedsakelig omhandle tv- og dataspill, men ett og annet moro fra internett dukker sikkert også opp.

Navnet er, som du kanskje har gjettet, en sammenføyning av Konamikoden og WASD-tastene som vel er den mest brukte måten å styre et PC-spill på.